Karita Bekkemellems mannsutvalg har vært i fokus i diverse media de siste ukene. Der skal 32 menn gi innspill til en stortingsmelding om mannsrollen. Ett av temaene som vil bli diskutert er selvfølgelig foreldrepermisjon i forbindelse med ankomsten av et nytt menneske. For eksempel en liten pike som kanskje kommer til å hete Johanne, Solveig, Amalie eller Ylva.
I min akademiske villfarelse og med referanser kun fra mitt eget homogene velutdannede statlige jobbmiljø, trodde jeg at permisjonsfordelingen skulle avgjøres ved en enkel dialog med min kjære. Vi skulle dele rettferdig. Mitt rettferdighetsspekter lå mellom 50/50 – 70/30 prosentvis deling. Sjokk var det da å høre at på min kjæres arbeidsplass i det private næringsliv tar den store majoritet av menn kun sine lovbestemte usle 6 uker, dvs ca 8 % av den totale tiden. Det å ville ha lenger permisjon krevde rett og slett litt baller. Min kjære mumlet om at noen kanskje ville tenke at han var useriøs med jobben sin og fryktet at arbeidsoppgavene ville kunne bli uspennende og ansvarsområdene færre. Disse mennene og deres sjefer har flerårig universitetsutdannelse. Arbeidsplassen er en velrenommert større mediebedrift, men mangler tydeligvis en aktiv informasjonsspredning om deres ellers ypperlige familiepolitikk. Ca 20% av den mannlige arbeidsstokken tok utover sine 6 uker kunne personalsjefen fortelle, - og at det var såpass mange var en helt ny tendens.
Jeg måtte gå til forskningen for å realitetssjekke og kalibrere min oppfatning om hvordan permisjon fordeles mellom kjønnene. Det viste seg at de færreste ønsker en rettferdig fordeling: Kun 18 % av alle menn som har formert seg i Norge i det siste tar sin del av ansvaret og ønsker/krever å få være hjemme med sine håpefulle utover de usle 6 ukene.
Flest menn i jobbklemme (Aftenposten 15.08.07)
