Karita Bekkemellems mannsutvalg har vært i fokus i diverse media de siste ukene. Der skal 32 menn gi innspill til en stortingsmelding om mannsrollen. Ett av temaene som vil bli diskutert er selvfølgelig foreldrepermisjon i forbindelse med ankomsten av et nytt menneske. For eksempel en liten pike som kanskje kommer til å hete Johanne, Solveig, Amalie eller Ylva.
I min akademiske villfarelse og med referanser kun fra mitt eget homogene velutdannede statlige jobbmiljø, trodde jeg at permisjonsfordelingen skulle avgjøres ved en enkel dialog med min kjære. Vi skulle dele rettferdig. Mitt rettferdighetsspekter lå mellom 50/50 – 70/30 prosentvis deling. Sjokk var det da å høre at på min kjæres arbeidsplass i det private næringsliv tar den store majoritet av menn kun sine lovbestemte usle 6 uker, dvs ca 8 % av den totale tiden. Det å ville ha lenger permisjon krevde rett og slett litt baller. Min kjære mumlet om at noen kanskje ville tenke at han var useriøs med jobben sin og fryktet at arbeidsoppgavene ville kunne bli uspennende og ansvarsområdene færre. Disse mennene og deres sjefer har flerårig universitetsutdannelse. Arbeidsplassen er en velrenommert større mediebedrift, men mangler tydeligvis en aktiv informasjonsspredning om deres ellers ypperlige familiepolitikk. Ca 20% av den mannlige arbeidsstokken tok utover sine 6 uker kunne personalsjefen fortelle, - og at det var såpass mange var en helt ny tendens.
Jeg måtte gå til forskningen for å realitetssjekke og kalibrere min oppfatning om hvordan permisjon fordeles mellom kjønnene. Det viste seg at de færreste ønsker en rettferdig fordeling: Kun 18 % av alle menn som har formert seg i Norge i det siste tar sin del av ansvaret og ønsker/krever å få være hjemme med sine håpefulle utover de usle 6 ukene.
Flest menn i jobbklemme (Aftenposten 15.08.07)
10 kommentarer:
Gratulerer med blogg! Den gode nyheten her må være at du har funnet ut at faren til den lille jenta som er underveis er en spydspiss i likestillingssaken.
Jeg ser 2 store problemer her. For det første at holdningene i det private er annerledes enn i statlig sektor, hvor det er hyppigere fagorganisering og større andel av folk fra venstresida i politikken (jeg spekulerer riktignok)
Men det andre problemet er at altfor mange kvinner (og leger) mener at det er skadelig for barnet å ikke være hos mor 100% av døgnet det første året. Mange kvinner "ruger" på permisjonen sin.
Så 1 år senere, når barnet skal i barnehagen, og mannen har hatt 6 uker (som tilfeldigvis var samtidig med at kvinnen hadde ferie, så klager hun over at han ikke tar ansvar for barnet......
Dette handler i bunn og grunn om at likestillingen har langt igjen. Gutteklubbene i næringslivet (som alltid har motarbeidet likestillingsspørsmål) må tvinges til endring, og kvinnene må innse at de må gi splipp på noen av godene sine. Kanskje må kvinnene i militæret også??
Kanskje kvinner må i militæret, eller kanskje militæret skulle bli frivillig for begge kjønn? Utfordringen da blir at det militæret må gjøre seg lekre på en eller annen måte.
Etter å ha gravd litt i dette med permisjon har jeg følgende dogmer:
* Damer må slutte å se på permisjonen som sin og dele rettferdig med far
* Sjefer må innse at de må tilrettelegge for at far på lik linje med mor også tar fødsespermisjon.
* Far må kreve sin del av permisjon fra gniene mødre.
* Far skal ikke komme med dårlige unnskyldinger for ikke å ta sin del av permisjonen. For de aller fleste er økonomi og arbeidsgiverhensyn dårlige unnskyldninger.
* Jeg nekter å gå med på at over 80% av norske nybakte fedre og deres familie ikke har råd til at far er hjemme. For de fleste er det stort sett snakk om små og gjennomførbare midlertidige økonomiske prioriteringer.
* Man må innse at man ikke kan opprettholde farten på karriereklatring og cash-flow når man får barn. Dette må settes midlertidig på vent. Dvs 44 eller 54 uker. Og det gjelder både mor og far.
Jeg tror man som fr.Johnsen sier først må akseptere et viktig premiss før man starter debatten. Premisset er at barn endrer livet ditt. Også når det gjelder økonomi og tid. En debatt uten at dette premisset ligger til grunn blir absurd. Man kan ikke forvente å opprettholde levestandard og det samme livet som man hadde tidligere. Det innebærer også en viss nedprioritering av bruk av penger og av jobb. Aksepterer man det premisset blir det kanskje enklere å få til likestilling også!
Sånn for ordens skyld: 6 uker av en samlet permisjonstid på 44 uker er nærmere 14% av totalen. Dermed er ikke "sine lovbestemte usle 6 uker" så langt unna ditt rettferdighetsspekter på 30% som innlegget ditt gir uttrykk for.
En annen ting som tidligere kommentarer også er inne på: å ønske/kreve mer enn 6 uker betyr ikke at man får det. Dette er gjenstand for forhandling, som all annen arbeidsfordeling i et parforhold, så du kan ikke påstå at kun 18% ønsker/krever mer enn 6 uker.
En annen ting jeg ikke ser har blitt nevnt i bloggdebatten:
Hvor rart er det egentlig at kun 18% tar mer enn 6 uker?
Påstand: Kvinner er mer opptatt av barn enn menn. Spesielt bitte små barn. Hvem leker med dukker? Hvem tar seg av småsøsknene sine? Hvem jobber i barnehager?
Bør vi se på permisjonsfordeling isolert sett, eller veie det opp mot annen arbeidsfordeling? Er det dårlig likestilling hvis kvinnen tar brorparten av permisjonen mens mannen reparerer hus og bil og kanskje også vasker opp?
Kvinner er mer opptatt av barn enn menn? Denne påstanden finnes det ikke dekning for i forskningen på små barn, tilknytning og omsorgsevne. Den eneste gruppen påstanden er riktig for, er tenåringer.
Jenter leker med dukker fordi det er forventet av dem. De blir oppfordret til det av foreldre og omgivelser. Selv jenter som nekter å leke med dukker (slik som min søster var, og min niese) begynner med det når de kommer i barnehagen fordi de må passe inn. jenter som leker med biler får klar beskjed fra eldre barn (både gutter og jenter) om at det er "feil"
Hele livet, fra man er 0 år blir man formet til kvinner og menn. Kvinner jobber i barnehager fordi de er formet dit. Blir de i stedet snekkere, så blir de mobbet på arbeidsplassen fordi de er jenter, fordi sånn er gutter oppdratt til å være.
Og ja: det er veldig dårlig likestilling hvis man deler slik du foreslår. fiks av bil og hus er ingenting sammenliknet med det daglige husarbeidet som må gjøres, feks gulvvask, støvsug, støvtørk, middagslaging, vsak av klær, vask av bad, pass av barn osv.
Skal man ha likestilling må man være villig til å gå inn på det som tradisjonelt har vært enemerkene for kvinner og menn. Menn må lage mat og vaske gulv, kvinner må vaske bil og male hus.
Likestilling er knyttet opp til valgfrihet slik jeg ser det. Valgfrihet også til å forhandle om arbeidsdeling i hjemmet.
Skulle begge ønske den tradisjonelle delingen og synes at den er rettferdig og fin, så bør de jo få lov til det. Det er lite i samfunnsstrukturene og yrkeslivet som gjør dette vanskelig.
Annerledes blir det om begge skulle ønske en lik/rettferdig deling av permisjonstid og arbeidsoppgaver fordi de ser at kvinnen blir lønnstaper (og pensjonisttilværelsestaper) ved den tradisjonelle delingen, og like viktig, fordi de mener dette er den riktige delingen for å etablere et stabilt familieliv og gode bånd samtlige familiemedlemmer i mellom. En slik deling er unormalt i dag ser vi til statistikken. Det er forventet at kvinnen skal være mest hjemme, - og implisitt ligger kanskje en holding om at hun da en dårligere mor om hun ikke vil, eller som målbåret av tidligere kommentar, en inngrodd forestilling om at mannen ikke er like egnet (mannen kan ikke erstatte mor i begynnelsen, men her snakker vi om 44 uker eller 54 uker som skal deles). For mannens del hevder jeg at mange arbeidsgivere ikke forventer at de ikke tar sin del av permisjonen, - og implisitt ligger muligens en holdning om at han er en ansvarsløs arbeidstager om han tar seg så mye ”fri”. Dette og en drøss med andre strukturer gjør valgfriheten begrenset.
Man kan også forestille seg scenariet der paret ikke er enige om hva som er rettferdig deling. Hun vil ha lik/rettferdig deling, han er en av de 82% menn som ikke vil ta utover sine 6 uker. Dette er selvfølgelig ting jeg regner med de fleste par har snakket om før de formere seg, men om ikke, hva da?
Da hadde det vært fint med en regel om at det er 6 måneder til hver. Kanskje to måneder til forhandling. Kanskje man til og med hadde sett skilsmissestatistikken hadde fått en positiv nedgang.
Jeg ser at fr. johnsen i løpet av debatten har snudd fra å presentere noen dogmer/formaninger rettet mot foreldre og deres arbeidsgivere, til å støtte en regel/lov om likefordeling av permisjon.
Så lenge målet er en likere fordeling av permisjonen tror jeg hun gjør rett i det. Da kvinner velger tid med barn på alle andre områder i livet er det ingen grunn til å tro at det vil velges annerledes hva gjelder fordeling av permisjon.
Forøvrig en interessant sistebetraktning om hvorvidt en slik regel vil kunne føre til en "positiv nedgang" i skilsmissestatistikken der par ikke har diskutert permisjonsfordeling i forkant av svangerskapet. Er det udiskutabelt at "skilsmisseforebygging" er veien å gå? Bør man ikke heller snu det på hodet og si at hvis parene som seg hør og bør hadde diskutert sine holdninger til permisjonsfordeling før de giftet seg, så kunne man oppnådd færre skilsmisser ganske enkelt ved at færre ekteskap ble inngått?
Dette er litt på siden av den opprinnelige tråden, men: er det ikke alt for mye fokus på å forebygge skilsmisser og for lite fokus på å unngå "dødsdømte" ekteskap?
Først og fremst: ingenting er snudd i betydning ”endret holdning”. Med forslaget om lovendring ønsker jeg først og fremst å være løsningsorientert istedenfor å håpe på umiddelbare holdningsendringer og en plutselig opphøring av lønnsforskjeller mellom menn og kvinner. Det hadde virkelig vært interessant å se en slik lov ferdig utformet hvor det blir tatt hensyn til par hvor ikke begge er i full jobb og har forholdsvis lik inntekt. Jeg tror det er mulig, men avslutter min resonering om dette her.
Jeg ser at mitt siste innlegg kan misforstås litt, - jeg mener altså positiv nedgang i skillsmissestatistikken for alle kategorier av par med barn og ikke kun den sistnevnte gruppen. (Jeg ser poenget til forrige innlegg, - det er nok muligens flere dødsdømte forhold i den gruppen.. Kanskje man ikke får lov å gifte seg om man ikke har snakket om permisjonsfordeling før befruktning? (knis))
Mulig det er optimistisk/pessimistisk og tro at skilsmissestatistikken er sterkt influert av foreldrenes samarbeid om barna. Noen talskvinne for skilsmisseforbygging eller andre familieforherligende ytringer ønsker jeg heller ikke å være, men jeg legger til grunn en antagelse om at de fleste som ønsker å få barn sammen også ønsker et langt, harmonisk og positivt samliv. Jeg liker å tro at samarbeid og likestilling knyttet til ”barnearbeid” er et godt startpunkt for familielivet (og, igjen, en riktig retning for likestilling av kvinnen på lønns- og arbeidsmarkedet). Liket i relasjon (tidsmessig, ansvarsmessig og arbeids-/innsatsmessig) til barnet vil gjøre hverdagen og hverdagsgnissingene færre. Skulle det bli til at mor og far går hver sin vei, vil et slikt utgangspunkt i tillegg være positivt for det videre samarbeidet. Rettferdig barnefordeling mellom kjønnene i etterkant av et samlivsbrudd har vel også vært en sak i mannspanelet, - for å avslutte der jeg startet.
Og nå viser det seg også at menn også sliter mest med tidsklemma som småbarnsfedre:
http://www.aftenposten.no/helse/article2022972.ece
Legg inn en kommentar